Iguazu Falls, endelig! Eller…

image
For en opplevelse! Det er ikke bare synet av dette naturlige vidunderverket som gjør deg trollbundet og forelsket. Kan du huske tilbake til når du var liten, den lyden du hører idet du legger et havskjell inntil øret og hører brisen fra havet og bølgene? Når du fantaserte om alt det som fantes i det ukjente havet og hva dette spesielle havskjellet hadde opplevd? Denne lyden kan høres vagt allerede idet man entrer inngangsporten til parken, og lyden blir sterkere og dypere jo nærmere du kommer fossen. Du kjenner fuktigheten og de varme dråpene i luften feste seg og klistrer seg fast i ansiktet, i håret, i klærne. Lukten av den rike vegetasjonen som omringer området. Det er et naturlig sted for reptiler, ulike dyr og fugleliv. Enorme mengder av sommerfugler i sine lekre farger og mønstre, lekte med oss idet vi syklet inn i parken.

Dyreliv i parken
Dyreliv i parken

Vel, det skulle bare mangle at Iguazu Falls skulle vise seg å bli et så stort merke i reisen vår. Det var nemlig ikke bare lett å komme seg dit. Eller, med det menes, å komme seg dit på sykkel.

Utstyr til sykkeltur ferdigpakket
Utstyr til sykkeltur ferdigpakket

Vi brukte en del tid på å finne sykkelutleie da det viste seg å ikke være særlig utbredt. Da vi endelig klarte å oppdrive et sted, var vi selvsagt føre var med alt og sørget for at syklene var klare morgenen etter. Tidlig på morgenen var vi der, syklene var nesten klare. De så veldig fine ut. Vi testet ut bremser, kjørekunnskaper og innstillinger. Vi fikk med oss hjelmer og låser, alt virket som å være i skjønneste orden.

image

For å komme til parken skulle vi først sykle 14 km, deretter nye 10 km fra porten og inn til fossefallene. Det var ubegripelig varmt å sykle. Det var litt i underkant av 30 grader i skyggen, skyfri himmel og høy luftfuktighet. Vi passet på å holde hastigheten oppe for å få litt avkjøling. Vindpustene i nedoverbakkene var vidunderlige. Det var en flott tur med sykkelbane og det hele. Vi sang, lo, tråkket og tråkket. Så sluttet Steven å le og vi stoppet. Vi hadde syklet 10.5 km. Så nære fossefallene, med et punktert dekk. Det var ikke mulig å sykle lenger.

image

 

Der stod vi. Midt i en rundkjøring. Vi måtte komme oss tilbake, men hvordan? Etter lang tid med ulike forsøk på haiking stoppet det endelig en taxi som tok oss tilbake til sykkelutleien. Det ble en hompete tur der jeg ble sittende i bagasjen oppå to sykler. En frisk, en punktert. Vi kommuniserte/ gestikulerte på portugisisk og spansk og fikk ordnet dekket på sykkelen.

Siden det var blitt så sent, syklet vi heller over grensen til Paraguay, nye 8 km. Turen i seg selv var veldig fin, men av alle steder vi har vært til nå var grenseovergangen mellom Brazil og Paraguay det mest skittene, utrygge og uhyggelige stedet vi har vært. Vi syklet raskt gjennom de fulle gatene (der det var mulig). Opp og ned, bort og fram. Steven ville ha øl og vi lette over alt etter et sted vi kunne sette fra oss syklene. Jeg turte ikke stoppe, i frykt for at noen skulle ta tak i meg. Mulig at fantasien spilte meg et puss, men når til og med barna går barbeint rundt i gatene med hullete klær og lange pinner i hendene skygger jeg banen. Vi dro like etter at vi kom, det ble ikke no øl på Steven. Vi fikk stempel i passet før vi  syklet på uten å se oss tilbake.

Paraguay from steven Bassili on Vimeo.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *